Våren 2017 dro Olav og jeg til New York og var der i 2 måneder. April og mai. Det føltes fullstendig utenfor all folkeskikk, men med en jobb som kan flyttes på med litt planlegging og en barnefri hverdag, så er det jo bare å gjøre det? (Olav er forresten kjæresten min. Han har laget hele nettbutikken vår og er medeier i firmaet).
På tampen av turen oppsummerte jeg det hele i bloggen New York, New York . Proppende full av ny motivasjon og inspirasjon tok jeg fatt på hverdagen igjen. Glad for å ha vært borte og veldig glad for å være hjemme igjen.
Det tok litt tid å finne ut hva jeg ville med all inspirasjonen. Å følge overtenningen sin fører som regel alltid opp i usammenhengende rot og tull. Så jeg var tålmodig, lot hele turen få synke inn og bleke litt før jeg tok fatt. Jeg ble litt overrasket over hva som kom ut i andre enden.
De to bildene jeg valgte samler tankene mine rundt min egen situasjon som designer, og det store bildet av hvor min bransje er på vei.
MANHATTAN WALL
Bildet Manhattan Wall tok jeg på vestsiden på Manhattan ca ved 33th street/2 ave. Det er absolutt ingenting spennende ved det stedet. Det er sykehus, skole, inngang til en tunell. Mye trafikk og mye asfalt.
Det hadde vært en lang dag hvor East Village var grundig utforsket og det var på tide å vende hjem. Jeg sjekket Google, 12. til 57. gate, det var jo ikke så langt, bare 53 minutter. En time til eller fra, hva gjør vel det etter gode 7 timer ute på tur? Så kan jeg gå innom Trader Joes på veien (NYC svar på Rema) som er på 33. gate. Så kan Olav komme meg i møte så vi kan bære papirhandelposene sammen hjem og snakke om alt jeg hadde sett, og alt han hadde programmert.
Opp mot 30. gate, da blodsukkeret var helt i bånn og føttene brant i joggeskoa, så kom denne veggen.
Det var tidlig i april og trærne stod enda nakne med bare ørsmå lyse knopper ytterst på kvistene. Lyset var skarpt, klart og kaldt. Jeg ble fascinert av grenenes karakter som var så likt sporene vannet hadde laget da det kom gjennom sprekken i veggen. Videre hvor like dimensjoner det var på gjerdet og de tykkere grenene på treet, men den ene krøllete, den andre rett. Begge harde kontraster mot de sarte fargene i muren bak. Jo lenger man ser, desto flere like ulikheter finner man. Det var et sånt fint nullpunkt for naturen og kulturen, blottlagte og sårbare begge deler.
Bildet til venstre er originalbildet og til høyre er rapporten som ble trykket på materialet jeg skulle bruke.
Ikke så lenge etter jeg hadde passert denne lange veggen, så møtte jeg Olav. Han fikk litt kjeft for et eller annet som ikke hadde med annet å gjøre enn at jeg var helt på dunken. Så dyttet han i meg en sjokoladebit på Trader Joes. Den fikk piffen opp igjen, og holdt meg gående helt hjem. I veska lå et blomstrete skjørt fra en vintagebutikk, og på telefonen lå et bilde med nakne grener og en hel haug med symbolikk jeg ikke hadde begynt å tenke på engang.
På bildet over ser du hvordan jeg har jobbet med å plassere bildet på klærne jeg ønsket å lage. Det vil jo ikke bli helt som i virkeligheten, men man får et godt inntrykk. Jeg ønsket bildet skulle være stort slik at klærne skulle snakke like "høyt" som veggen og all dens innhold snakket til meg.
MANHATTAN GREEN
Dette bildet er tatt rett før vi dro hjem igjen i slutten av mai. Bildet i seg selv er ikke så fantastisk, men det sier allikevel mye.
Bakgrunnen er en vegg malt sort med hvit skrift som reklamerer for ledige butikklokaler på øst- og vestsiden. Symptomatisk for handelstilstanden i metropolen. Stedvis var det flere ledige lokaler enn utleide. Handel er i stor grad flyttet fra dyre lokaler med «prime locations» til rimelige og døgnåpne internett. Det er langt mellom de inspirerende småbutikkene. Større kjeder som American Apparel og nå nylig Toys’r Us kaster inn håndkleet for butikkdrift. H&M og Zara dominerer bybildet. Veggen er sort og hard mens budskapet er krakkelert og halvhjertet. Endringen er stor og uunngåelig.
Men så er det treet i forgrunnen. Ikke noe er så grønt og intenst som de første bladene som springer ut om våren. Det er liv og det er håp og naivitet og optimisme. På samme måte kan det se ut som markedet har sprunget ut en ny vei, når gamle forretningmodeller har blitt for tungrodde og kostbare.
For egen del, var det også på denne måten. Jeg var Manhattan Wall da jeg dro. Litt sår og med begynnende sprekker i motivasjon og utholdenhet. Butikken på Grünerløkka skulle stenges når vi kom hjem, og jeg syntes det var trist. Men så begynte jeg å gå og se og tenke.
Til slutt hadde jeg gått meg av motløshet, og gått på meg energi og inspirasjon. Jeg så så mange muligheter og potensiale i mitt eget design og lille bedrift. Ikke minst så jeg at vi var i god takt med tiden. Vi henter kundene våre på nettet, og ikke i den sviktende folkestrømmen i gata. Vi utarmes ikke av altfor dyre og få kvadratmetere i "prime locations", men blomstrer i vårt bortgjemte, store lokale i Posthallen. Ikke minst er jeg søren så heldig som får lage mine helt egne kolleksjoner sesong etter sesong. Det er jo en drøm!
Så Manhattan Wall? Krakkelerer det for at noe er ødelagt, eller er det noe nytt og friskt som brøyter seg vei? Og Manhattan Green? Skal man synke men gamle former, eller følge de nye vendingene?
På bildet over er arbeidstegningene for Manhattan Green. Også her er bildet blåst opp, og det er gøy å se karakterforskjellen mellom de to bildene. Hvor jeg trodde Manhattan Wall skulle være sart i utrykket på grunn av fargene, så er det gjerdet som har blitt det sterkeste elementet. Den intense grønne har blitt snillere pga den organiske formen.
På bildet over: Print slim jersey dress - Manhattan Green - 1800,-
Å plassere mønsteret på klærne ble en utfordring da de jo helst skal se like ut i alle størrelser. Det var mange klippeplaner som gikk mellom meg og fabrikken i produksjonsperioden. Jeg måtte designe plaggene slik at delinger og snitt gikk opp med mønstrene til begge bildene.
Stoffer blir levert på store ruller for at det skal ligge rett og ikke få bretter eller skjevheter. Men på ruller ligger det også i strekk. Før stoffene klippes til så rulles de ut og det blir legges flatt på store klippebord i 12-24 timer. Da har det gått seg til og "krymp" er som oftest 2-3%.
Men dette materialet krympet hele 10% og hele klippeplanen forskjøv seg. I mellomtiden hadde fabrikken laget prøver og sendt til meg slik at jeg kunne ta bilder.
Så derfor ser kjolene på noen av modellbildene ikke helt ut som produktbildet sitt.
Antrekket til venstre: Print jersey skirt - Manhattan Green - 1200,- med Classic jersey singlet - green - 490,-
Antrekket til høyre: Print jersey singlet - Manhattan Wall - 590,- med Classic jersey skirt - Majolica Blue - 990,-
Fargevalget i den klassiske jerseyserien bygger opp under temaet i de to bildene. Det lyse lyset som er etterlengtet etter en mørk vinter er kaldt og skarpt. Her har jeg valgt tre nyanser av blått, fra den mørke majolica blue til den lyse isblå. Den beige er den delikate og såre nakenheten. Alle fine til Manhattan Wall. Manhattan Green er grønn og sort. Tydelige og sterke farger.
På bildet over: Print jersey singlet - Manhattan Wall - 590,- og Organic 70's jeans - blå denim - 1450,-
Antrekket over til venstre: Print jersey sport dress - Manhattan Wall - 1690,- med Summer bolero - black - 1250,-
Antrekket over til høyre: Print jersey sport dress - Manhattan Wall - 1690,-
Over til venstre: Print jersey long dress - Manhattan Green - 2600,- Til Høyre: Samme kjole med Summer Magnolia bolero - black - 980,-
På bildet over: Print jersey wrap dress - Manhattan Wall - 2150,-. På bildene har modellen på seg prøvekjolen. På produktfotoet er slik den ble til slutt.
Alle tanker, forberedelser og photoshopping til tross, når man åpner boksen fra fabrikken og ser sitt eget design med sitt eget trykk på for første gang, så er det skikkelig skummelt. Helst vil jeg være alene når det skjer. Blir det bra, eller i nærheten av hva jeg har tenkt, så kan jeg puste ut og bli litt glad. Men hva jeg forbereder meg på er at det har gått til dundas. Å være kommersiell designer betyr alltid at du må inngå kompromisser. Du får det ikke akkurat slik som du vil og det er alltid best å være forberedt på det verste. Denne boksen uåpnet er en potensiell pandora.
Jeg fikk vel litt hjertet i halsen da jeg åpnet boksen. De to mønstrene blandet med hverandre helt isolert ble for mye. "Herremin, hva har jeg gjort" var min første tanke, dette går jo aldri bra! Og jeg har 400 meter av dette!!! Altså, den følelsen der er ikke grei.
Da er det bare å la det ligge og sove litt på det. Tidlig morgenen etter, da jeg var helt alene i studioet, så prøvde jeg på klærne og fikk satt dem i sin rette kontekst. Det roet meg ned. Satt sammen med sine ensfargede og stripete venner, så ble det fint. Plaggene er fine i seg selv og i de kombinasjonene jeg har tenkt. For en sort figur som meg, så vil alltid farger og mønstre føles voldsomme, suget fra eget bryst eller ikke ;)
Nå er hele kolleksjonen på plass og det gleder meg å se og høre positive tilbakemeldinger. Veldig få gjør det vanskeligere enn at grønt er grønt og blått er blått. HELDIGVIS!!! Men nå kjenner dere historien, og håper kolleksjonen kan glede og inspirere?
...og noen ganger blir det akkurat slik man har tenkt :) På bildet over ser du Print jersey square dress - Manhattan Wall - 1425,-
Alle bilder: Mette Møller
Hår/sminke: Sara/ Pudder
Modell: Maria - hun er 167 cm høy er størrelse 34/36. Hun har på seg klær i størrelse 36.