PRODUKSJON AV KONFEKSJON

Klærne fra "Mette Møller" blir laget i Litauen. Jeg bruker en fabrikk til strikkeplaggene og en til «alt det andre» som også kalles konfeksjon. Begge fabrikkene har jeg brukt i over 15 år og jeg har vært på besøk hos dem flere ganger. Det er godt å vite hvem som sitter i andre enden. Det er stor verdi at vi over tid har lært hverandres arbeidemåter på å kjenne.

Konfeksjonsfabrikken ligger i en bitteliten by som heter Taurage. Fabrikken er også ganske liten og har alt i alt 26 arbeidere hvorav 13 er syersker, 2 personer er strykere og 2 klippere. Alle har yrkesfagelig utdannelse på 2-3 år og de aller fleste har over 10 års erfaring som syersker.

På bildet under ser dere fra venstre Giedre som holder orden på tallene. Ved siden av henne klipperene Vida og Raimondas (kone og mann). De aller fleste av mine klær gjennom de siste 10 årene har disse to klippet ut. 

Siden frigjøringen fra Sovjet tidlig på 90-tallet har Litauen jobbet seg opp til å bli et produktivt samfunn og alle arbeideres rettigheter er dekket under LR Labour Codes and LR lover. De forteller de beste endringene etter frigjøringen var at de nå fikk handle fritt med resten av verden, folk fikk reise hvor de ville og de fikk lov til å starte sine egne forretninger.

Dog har veien fra tekst på papir til virkeligheten ikke vært uten vanskeligheter.

Fabrikkens tidligere eier, som var født og oppvokst under Sovjet, forteller om en vanskelig start hvor hun flere ganger fikk besøk av ukjente menn på kontoret som ville ha penger for å sørge for stedets sikkerhet. I en periode var hun redd for å åpne bildøren da flere handlesmenn i hennes distrikt hadde blitt drept av bilbomber. De hadde i likhet med henne nektet å betale.

Heldigvis er de tider forbi. Den største utfordringen de ser de har idag, er å komme opp på det samme økonomiske nivå som resten av Europa.

På bildet under blir plaggene strøket og kvalitetskontrollerte.

I 2013 fikk fabrikken ny, norsk eier og skiftet navn fra Taunorva til Team Kameleon Baltic. Om forholdene for arbeidere fikk en god oppsving etter frigjøringen og oppdatert lovverk, så var det allikevel litt igjen opp til den nye eierens standard. Det ble gjort omfattende forbedringer av produksjonsrommene, det ble installert ventilerings- og oppvarmingssystem og nytt datautstyr. Ikke minst fikk arbeiderene en lønnsøkning på 40%.

I tillegg får de ansatte mulighet til å videreutdanne seg om de ønsker det. Regnskapsføreren deres tar nå universitetsgrad i økonomi ved siden av arbeidet. Skredderen deres har fått engelskkurs for at dialogen med kundene skal gå lettere. Projektlederen har fått fått kursing i NLP som var viktig i forhold til kommunikasjonsflyten mellom kunder og personell.

Team Kamelon Baltic er et veldig bra sted å være, både for de som jobber der, og for meg som kunde.

PRODUKSJON AV STRIKKEDE KLÆR

Strikkefabrikken, Savitas Stilius har jeg brukt minst like lenge. De holder til i en adskillig større bygning i Siauliai som ligger 2 timer fra Taurage. Også her har de en oppdatert maskinpark, men deres fasiliteter er noe mer slitt. Her har jeg fått inntrykk av at en total oppgradering ikke står på motvilje fra ledelsen, snarere kommer motstanden fra de ansatte. De har flere ganger ønsket å flytte til større og bedre lokaler et stykke utenfor byen, men dette vil bety betraktelig lengere vei til arbeidsplassen noe som ikke er så populært.

Enn så lenge er Litauen et lavkostland, men som så mange andre land i denne fasen, så opplever de en flukt av kunnskap. Ofte er det vanskelig å rekruttere godt kvalifisert og skolert arbeidskraft da de fleste unge søker seg ut av landet. En "catch 22" situasjon, da målet om å nærme segresten av Europa sitt økonomiske nivå nettopp vil kreve at disse unge menneskene forblir i hjemlandet sitt.

Innholdet i bildet under er egentlig ganske interessant. Fire flinke piker på rad. Men dette er fire hardt arbeidende kvinner, hvis jobber er tett knyttet til hverandre. Den ene brikken fungerer ikke uten den andre. 

Jeg, Mette, lengst til venstre desiger klærne. Ved siden av står Greta som jeg ukentlig og tidvis daglig mailer med om prøver og produksjon. Greta er et viktig ledd i kommunikasjonen mellom "hodet med ideer" og "hodet med teknisk kunnskap". Nummer 3 i rekken er eieren av Savitas, Janina og hun styrer hele fabrikken. Helt til høyre er modelløren Lina. Det er hun som tolker designet og finner fram de de beste og mest hensiktsmessige tekniske løsninger.

Hovedsaken er å få fram designet, men minst like viktig er det å få det til innenfor kostnadsrammene. For at dette skal kunne gå rundt er det viktig at vi alle ikke bare dekker våre kostnader, men får et overskudd til å utvikle oss og legge til side for regnværsdager (for det regner nemlig ganske ofte). Denne situasjonen er lik være seg Litauen eller Norge. Selv om vi alle er glade for å kunne skape noe på egen hånd og å bruke oss selv, så må vi være skjerpede og smarte. Marginene er små og det er ikke rom for mange feilskjær. Noe vi godt vet alle sammen som står der og smiler.

Modelløren i sitt hverdagshabiat :) Å holde orden på og tolke alle storhodede designeres ideer på dagelig basis kan være en utfordring. Alle ideer lar seg nok ikke utføre som ønsket, allikevel må den faglige utfordringen være spennende. Her er Diana godt igang.

På bildet under jobber Rasa med kettlemaskinen. Hver av de små maskene blir satt opp på hver sin nål for å strikke sammen stykker eller lage avsluttende kanter. På "The dress" er denne typen teknikk brukt på to steder som vist ved piler. En maske er ca 1,5 mm bred og høy, så dere kan jo bare tenke dere pirkefaktoren her! Her kreves en nennsom hånd og skarpt blikk!.

På bildet over ser vi Vida og Silvija. Situasjonen på systua hos dem er til forveksling lik den hos Team Kameleon Baltic og systuer forøvrig verden om. Har de det bra? Hvordan har de det når jeg går ut døren? Kan jeg stole på den informasjonen en ledelse gir meg?

Gjennom tiden har jeg brukt forskjellige produksjonsteder. Som en liten aktør i en stor bransje har jeg ikke så mye makt til å kreve forbedringer steder hvor det er åpenbare brudd. Det beste jeg kan gjøre er å velge å ikke bruke dem. Hvordan vet jeg når det er ugler i mosen?  En del fakta kan man finne fram, som landets gjeldende lovverk ol. men minst like viktig er magefølelsen. Tar man opp spørsmål om etikk merker man snart hvilke punkter hvor svarene blir vage, bortforklarende eller unnvikende. Stiller man undrende spørsmål får man også mer "ekte" svar enn om man er konfronterende og kritisk.

For egen del gleder jeg meg over landets framgang. Vi burde ikke ønske andre mindre enn hva vi ønsker for oss selv. Allikevel er det en større utfordring å balansere utgifter og inntekter i en produksjon når feks. en 40% økning i utgifter ikke automatisk kan legges videre på mine inntekter. Dette er i stor grad hvorfor jeg de siste årene har sluttet å selge via forhandlere og nå også egen butikk. Klærne blir rett og slett altfor dyre.

Et par sesonger ble deler av kolleksjonen min produsert i Kina, nettopp for å kunne ha råd til et forhandlerledd. Det hele foregikk via en norsk agent som hadde drevet med produksjon i Kina i en årekke og kunne gå god for produksjonsstedet. Jeg hadde ingen grunn til å betvile min agent. Alle mine spørsmål og undringer ble korrekt besvart og begrunnet. Allikevel skurret det for meg. Selv om jeg forklarte jeg var en liten aktør, så ble det fort lagt press på kvantum, jeg måtte lage mer, mye mer om jeg skulle forvente prisene som jeg ble forespeilet i første omgang. Jeg hadde for mange størrelser, for mange farger for lite antall plagg, jeg måtte selge mer! Selv om jeg nå hadde kostnadsrammene på plass, så følte jeg grepet om designet forsvant og jeg ble presset ut i en salgsgalopp jeg ikke var interessert i.

Å velge å bruke disse to stedene i Litauen er det riktigste valget jeg kan ta idag. Jeg er trygg på mine samarbeidspartnere og føler jeg har større kontroll på designet og kostnadene. Jeg får ikke vært tilstede for dere som ønsker klærne mine i butikker nærmere dere på denne måten, men er desto tryggere på at jeg ikke står på den slemme siden i denne bransjen.